22. juli. Vi alle minnes de som ikke lengre er blant oss. Men vi skal ikke la oss blende av politikernes tåkesnakk. Breivik var bare et våpen. Hvem trykket på avtrekkeren?

Vi har alle tankene på de som ikke lengre er blant oss, som er med vold og terror revet bort fra deres kjære. Våre tanker er også med de som overlevde massakrene, og alle pårørende som stadig sliter med de grusomme hendelsene som nok vil bli husket i lang tid frem over.

På samme tid bør vi også huske på ikke å la oss blende av politikernes "tåkesnakk", og diverse bortforklaringer, men burde heller fokusere på fakta i stedet. Fakta som politikerne ikke ønsker frem i lyset. Fakta er at hele saken, og alle sakens akter/dokumenter er lagt på is på et hemmelig lager i 60 år.

Fakta er at man har noe å skjule, fakta er at man fra politisk side ikke har ønsker om at folk skal vite hva som virkelig skjedde. Jeg selv har fått tilsendt en del brev, skrevet av folk som var til stede da terroren ramte Norge. Nedenstående tekster er ikke forfattet av meg, og de er ikke på noen måter rettet eller redigert. Forfatteren ønsker ikke navnet sitt frem i offentlighet!

22.7.2011

Dagen min startet fredag ettermiddag i stillestående kø et sted mellom Colorline og Bygdøy. Trafikken stod helt stille etter trafikkuhell så vi, meg og min kone hadde slått av motoren.


Vi hørte så et kraftig smell og spurte hverandre hva det kunne være? Jeg åpnet døren min for å se om det kunne være bilen bak som punkterte. Sekunder etter ringte telefonen fra Lille Grensen 5. Hele butikken hadde ristet kraftig og de lurte på hva smellet kunne være. Jeg ba dem utløse brannalarmen og evakuere bygget på 7 etasje for å være sikker på at ingen skulle omkomme av bygnings ras. Jeg fikk etterhvert inn flere telefoner fra mange leietakere som var sterkt bekymret da de hadde fått taket i hodet etter smellet.

Bygget ligger ca. 65 meter fra regjeringsbygget. Vi fikk beskjed om å snu for å bistå evakueringen. Jeg parkerte bilen ved siden av et bygg som jeg også har. Karl Johansgt 27, Grand Hotel. Her hadde flere store vindusfasader falt ut etter rystelser og trykkbølge og lukten av sprengstoff var svært fremtredende i tiden vi var i sentrum etter eksplosjonen.

Siden Lille Grensen var bygd etter gamle prinsipper på basseng og således var i risikosonen for å være rasfarlig, tok jeg en beslutning om å nekte folk å komme inn i bygget før eksperter hadde undersøkt grunnforhold på stedet. Bygget ble friskmeldt allerede lørdag da bassengene var stabile og sprekkdannelser i bygget var få og ubetydelige. Grunnen til dette fikk vi vite senere da bombens tyngdepunkt hadde gått nedover i parkeringshuset til regjeringskvartalet.

Deretter fikk vi klar beskjed fra politiet om å evakuere Oslo sentrum så fort som mulig. Situasjonen var på ingen måte avklart og politiet hadde ingen som helst anelse om det var planlagt en bombe nr. 2. Vi dro derfor fra stortinget så snart vi klarte. Vi var hjemme ved siden av Utøya klokken 17:02. Altså 20 minutter før skytingen startet.

Vi begynte på middagen. Tv var avslått. Vi hadde jo fått med oss hva som hadde skjedd, så vi ville få i oss litt mat. Ca. kl. 17.30 blir vi oppmerksomme på skudd ute. Vi reagerer ikke på dette med en gang. Skudd her ute er vanlig. Det som får oss til å reagere er frekvensen av skudd. Ratttatatatatata. Hurtig frekventerte skudd avløst med skudd av mindre kaliber. Vi åpner vinduet på gløtt og vi hører mere og mere skudd. Jeg forstår at dette må komme fra utøya og går over til naboens tomt.

Naboen kommer ned og sammen observerer vi skuddsalver som slår vannet flere meter opp i lufta. Dette er det øyeblikket hvor vi forstår at folk blir skutt. Samtidig passerer mellom 70 og 100 kjøretøy med blålys på taket huset vårt.

Jeg løper hjem og griper nøkkelen til båten i nøkkelskapet og roper til kona at jeg drar til Utøya. Hun løper mot meg, griper fatt i meg og, nekter meg å dra dit. IKKE DRA, roper hun, JEG HAR JO BARE DEG OG BARNA, min kone er muslim og mistet sin familie i det øyeblikk hun giftet seg med meg.

Jeg roer meg ned og aksepterer situasjonen. I ettertiden har jeg tenkt mye på om jeg valgte feil. Jeg har regnet mye på klokken for å se om min innsats hadde gjort noe forskjell, men har kommet frem til at jeg sannsynligvis hadde blitt skutt ned og drept på sørsiden av øya.

Jeg hadde om jeg hadde reist over truffet på Adrian Pracon og gjengen i det øyeblikket Anders Behring Breivik hadde ankommet stedet og begynt å skyte. Derfor er jeg, selv om samvittigheten sier sitt, vært glad for at jeg ikke reiste ut den dagen.

Politiet brukte for lang tid, Eskil Pedersen sviktet sine egne og jeg forble en egoist. Fremdeles kan jeg begynne å gråte når jeg minnes alle skrikene og skuddene på utøya.

Den dagen var den jævligste i mitt liv. Jeg har alltid til alle vært ærlig på hvorfor jeg ikke dro ut med båten min den dagen. Jeg mener Eskil Pedersen i det minste kunne gjøre det samme, men han velger stillhet. Jeg mener stillheten er et strategisk og feigt valg i et håp om at det vi vet her lokalt, bli her, og aldri kommer ut..........,

Sorry Eskil, jeg tier ikke!

Slutt på brev.

Det skulle så gå nesten 1 år med tautrekkerier før noen kom på den tanken at Eskil Pedersen kanskje slett ikke var så uskyldig som han selv ønsket å bli fremstilt som. Og jeg selv stusser fortsatt over hvofor fergen skulle settes så til de grader "landfast" så politi og reddningdspersonell ikke skulle kunne bruke den?

Det ble faktisk til en politianmeldelse, men som med alt annet når det gjelder arbeiderpartifolk, så ble denne anmeldelsen også lagt på is, og mest sannsynlig makulert. I alle fall hørte vi ikke mer om denne anmeldelsen som dere kan lese for neden.


Tiltale og straff av AUF-formann Eskil Pedersen


Tore W. Tvedt

Tlf.: 457 78 510

Riksadvokatembetet

Stortorvet 2

0155 Oslo.

Faks: 22.33.31.12

Notodden, 1. september 2012.


Ad.: Anmodning om offentlig tiltale mot og straff av AUF-formann Eskil Pedersen for brudd på Straffelovens § 242 ledd 2 da han den 22. juli 2011 "......retsstridig forlader i hjælpeløs Tilstand nogen, som staar under hans Varetægt, eller som han pligter at ledsage, befordre, modtage eller paa anden Maade drage Omsorg for, eller lader nogen saadan Person forblive i hjælpeløs Tilstand, saavelsom den, som ved Forledelse eller Tilskyndelse medvirker hertil.

Straffen bør helt klart settes til lovens maksimum, 6 år, slik det er angitt i paragafens tredje ledd: "Har Forbrydelsen havt Døden eller betydelig Skade paa Legeme eller Helbred tilfølge, straffes den skyldige med Fængsel indtil 6 Aar.

Den 22. juli 2011 var AUF-formann øverste ansvarlige AUF'er på Utøya da Anders Breivik utførte sin massakre på et hundretalls forsvarsløse ungdommer under AUF's sommerleir. Mens massakren pågår for fullt og mange AUF-ungdommer forsøker å flykte ved å gjemme seg på Utøya eller svømme flere hundre meter til fastlandet rømmer AUF-formann, Eskil Pedersen, med det tidligere marine-landgangsfartøyet M/S "Thorbjørn" som er bygget i stål. I det farvannet båten med AUF-formannen ombord passerer svømmer livredde ungdommer som ser sin redning i båten. AUF-formannen vører dem ikke og forsvinner langt vekk fra det farlige området og overlater de livredde, svømmende ungdommene til sin egen skjebne slik at flere av dem drukner og dør.

Samtidig slaktes ytterligere titalls ungdommer på selve Utøya som kan se langt etter den ansvarlige lederen og det eneste flukt- og redningsmiddelet de hadde på øya: M/S "Thorbjørn" som altså forsvant med AUF-formannen ombord.

Det er altså absolutt null tvil om at Straffelovens § 242, andre ledd er oppfylt. Det er heller ingen tvil om at Straffelovens § 242, tredje ledd's krav til maksimum straff på 6 år siden AUF-formannens feige flukt med det eneste redningsmiddelet må ha kostet flere titalls ungdommer livet.

Bestemmelsene i Straffelovens § 242, fjerde ledd om krav til offentlig påtale og straffeforfølging er åpenbart også tilstede siden AUF-formannens feige flukt og unnlatelse av livreddende hjelp må ha kostet flere titalls ungdommer livet: "Offentlig paatale finner ikke Sted uden fornærmedes Begjæring, medmindre Forbrydelsen har Døden tilfølge, eller almene Hensyn kræver Paatale." Også leddets siste del om almenne hensyn er helt soleklart innfridd sett med hensyn på massakrens og redningsunnlatelsens størrelse målt i antall døde, sårede og mentalt skadde samt den viktighet og langtrekkende følger denne massakren er tillagt i det offentlige og politiske liv i Norge.

Det vil være totalt ødeleggende for vårt lands fremtid som demokratisk rettsstat og sivilisasjon hvis en slik feighet og unnlatelse i å ta det ansvar som det følger med toppledelse overfor andre mennesker, og da særlig ungdommer, hvis AUF-formannens feighet, egoisme og redningsunnlatelse skal gå ustraffet inn i historien.

Begrep som ansvar, mot og redningsplikt generelt vil være ødelagt for alltid og det vil være fritt fram for enhver som er ansvarlig for andres liv og helbred, slik AUF-formannen hadde på AUF sin sommerleir på Utøya i 2011, i ren feighet og egoisme å redde seg selv uten tanke på andre hvis det offentlige rettsapparatet ved Riksadvokatembetet ikke reiser offentlig tiltale med krav om fengselstraff lik lovens maksimum angitt i Straffelovens § 242.

Selv en slik straff vil være en hån, men likevel bedre enn ingenting. Her er prinsippet viktigere enn selve straffens lengde.

Jeg begjærer derfor at Riksadvokatembetet tar ut tiltale overfor AUF-formann Eskil Pedersen og krever maksimum fengselstraff etter Straffelovens § 242.

Slutt på brev.

Brevet her har vært brakt i media, men i ettertid er denne anmeldelsen også brakt til "taushet", i alle fall skjedde det ingeting mer. Eskil Pedersen hadde frikort i form av den røde partiboken, derfor var han fredet i klasse A, og er det fortsatt, selv om hans politiske karriere har tatt grundig skade.

Jeg føler med de som fortsatt sliter med psykiske problemer etter hendelsene i 2011. Jeg føler med de etterlatte familier, men på samme tid føler jeg også med Norge, og den norske befolkningen som gang på gang blir holdt utenfor, holdt uvitende om sannheten fordi politikerne vet nok så smertelig at absolutt alt bare sånn rent tilfeldig sviktet akkurat denne dagen. Stoltenberg var i god tid anbrakt på hytten sammen med konen, så han var i alle fall i sikkerhet.

Resten er bare spekulasjoner, som sagt er alle dokumenter lagt på is i 60 år! Ønsker dere å spørre om hvorfor? Da bør dere stille spørsmålet der hvor det hører hjemme. Hos Arbeiderpartiet!

Følg meg på Foxcamp sine facebook sider!